søndag 27. mai 2007

Dag for ettertanke..

I dag er jeg litt følelsesmessig engasjert og fikk lyst til å dele litt av grunnen til det med dere. Dagen har jeg brukt i skogen hvor jeg sammen med en venninde samt våre to minste håpefulle har tilbakelagt 1,2 mil.... Ikke verst av to småjenter på 4 1/2 år!

Dagen har fått meg til å gå fire år tilbake i tid - til den dagen vi foretok dåpsbekreftelsen av Melina med hele familien til stede. Det er med smil om munnen jeg tenker på det flotte arrangementet vi kallte ”Vårens vakreste eventyr”. Vi var samlet på en gård på Opdal hele pinsen - en tid som var preget av smil, men også en god porsjon tårer... Arrangementet var ment som en begynnelse på Melinas nye liv - det vanskelige skulle tilbakelegges.

Som noen av dere kanskje har fått med dere er Melina født med flere alvorlige hjertefeil. Legene ga henne ikke store sjansene til å overleve. 11 dager gammel ble hun hastedøpt på Rikshospitalet og 12 dager gammel trillet vi henne inn i operasjonsstuen med følgende beskjed fra hjerteteamet; "vi klarer ikke å få henne i bedre form for en operasjon - nå skal vi forsøke å gjøre vårt for best mulig resultat". Hun kom seg gjennom operasjonen, men fikk etterpå strevsomme dager på intensivavdelingen. Hennes fysiske form var i synkron med vår psykiske; berg og dalbane! Optimismen ble ødelagt av negative prøver; men omsider så det hele bedre ut og vi kunne reise hjem. Hjem til måneder med et hjertebarn, som fremdeles var syk av feil i hjertet som legene ikke ville operere før hun ble større. Forberedelsene til amming var bortkastet; all mat fikk hun gjennom sonden bare for å spy det meste opp igjen. Medisinering til bestemte tider gjorde at vi levde etter et excel skjema og elendig immunforsvar gjorde at vi til tider ikke kunne ta i mot besøk; langt mindre ta med jenta ut blandt folk. Vi var isolert. En operasjon til, ny berg og dalbane... og vips så frisknet hun til. Jeg glemmer aldri den dagen hun fråtset i seg sin første matbit; og dere som er blitt kjent med familien vår: Jepp, det var en sjokolade. Grådig sugde hun i seg med all makt en banansjokolade hun fant i påskeegget sitt da hun var seks måneder gammel. Vi var flere voksne vitner; ikke et øye var tørt.. Endelig begynte en mer normal hverdag. Vi trappet ned på medisinene, Melina utviklet seg og vokste, og vi kunne endelig gjennomføre den dåpsbekreftelsen vi hadde planlagt, men etterpå skrinlagt, så mange ganger. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er min lykkeligste helg!!! Lykkelig blir jeg også av å fortelle at jenta i dag gikk 1, 2 mil. Hvem hadde trodd det den gangen? Derfor gratulerer med dagen til Melina og til oss!

For dere som har lyst til å lese mer om historien vår var vi i fokus i media en stund; bl.a. her: http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/04/15/428918.html

Her er noen bilder fra dagens skogtur.






3 kommentarer:

Catrine sa...

En utrolig sterk og rørende historie, jeg sitter her med tårer i øynene. Takk for at du deler! *stor klem*

Flotte bilder!
Ønsker deg en fortsatt fin uke! :)

Elisabeth sa...

Heia dokker. Melina har vært kjempeflink til å gå ja. Hu e ei flott jente. Vi e kjempeglad for at vi kjenner henne.
Du e god Hege.
Klem fra oss på Saksvik.

ania sa...

Så kjempebra Hege!! *stor klem* Melina har vokst seg til å bli en stor og utrolig nydelig jente, og det er så kjekt at du deler disse små skrittene fremover andre ikke ser.